Verdens skapelse, Ragnarok og den nye verden

Volven forteller Odin om verdens skjebne

Alle måtte høre etter nå. Ikke bare gudene, ikke bare menneskene, men alle som hørte til i Heimdalls ætt, både store og små. Midt i stillheten sto volven, den gamle spåkvinnen som visste mer enn det som egentlig var sunt å vite. Hun kunne se bakover til tiden før verden fantes, og framover mot dagen da guder, jotner, ulver og ormer skulle rive alt i stykker.

Foran henne sto guden Odin, Valfader selv. Han var ikke kommet for småprat. Odin ville ha kunnskap, og når Odin ville vite noe, kunne han bli ganske intens. Han hadde allerede ofret mer enn de fleste for visdom, blant annet det ene øyet sitt. Nå ville han høre det volven visste om verdens begynnelse, verdens undergang og det som kom etterpå. Volven skjønte godt hva han var ute etter. Hun så rett gjennom ham, slik bare en som kjenner skjebnen kan gjøre, og begynte å fortelle.

Verdens skapelse: Ginnungagap, Yme og Midgard blir til

Før alt begynte, fantes det ikke en ryddig verden med skoger, fjell, hav og folk som kranglet om grenser. Det fantes ikke sand, ikke sjø, ikke bølger, ikke jord og ikke himmel. Det fantes bare det store, åpne tomrommet Ginnungagap. Ingen gressbakker. Ingen fuglesang. Ikke engang en liten stein som kunne si: «Jeg var her først.»

Volven husket denne eldgamle tiden. Hun husket jotnene, de veldige urkreftene som var født i begynnelsen. Hun husket også kjempen Yme, som levde før verden slik vi kjenner den var skapt. Alt var rått, gammelt og uferdig, som om universet hadde begynt på et prosjekt og så glemt hvor det la verktøyet.

Så kom Burs sønner, gudene som satte i gang med å skape orden. De løftet landet opp og formet Midgard, menneskenes verden. Solen skinte fra sør, og grunnen begynte å gro grønn. Det som før var tomt og mørkt, fikk form, lys og liv. Det var verdens første store forvandling: fra gapende ingenting til en verden der noe kunne vokse.

Sol, måne og tid: gudene skaper orden i verden

I starten var selv himmellegemene litt usikre på arbeidsoppgavene sine. Solen, søsteren til månen, kom fra sør og fór over himmelen, men hun visste ikke hvor hun hørte hjemme. Månen visste heller ikke helt hvilken makt han hadde. Stjernene hadde heller ikke faste plasser ennå.

Det var vakkert, men upraktisk. En verden uten orden i tiden blir fort rotete, selv for guder.

Derfor samlet gudene seg på ting. De ga navn til natten og dagen, til morgen, middag, ettermiddag og kveld. Nå kunne tiden regnes i år og dager. Verden begynte å få rytme. Det var kanskje ikke det mest dramatiske øyeblikket i norrøn mytologi, men det var viktig. Selv Ragnarok må tross alt ha en plass i kalenderen.

Æsene: gullalder, guder og uro fra Jotunheimen

På Idavollen samlet æsene, de mektige gudene, seg. De bygde hellige steder, reiste hov og laget redskaper. De smidde tenger og verktøy, og de hadde rikelig med gull. Livet var ganske behagelig. Gudene spilte tavl på tunet og så ut til å ha det strålende.

Det er nesten litt mistenkelig hvor fint alt var.

Så kom tre mektige jotunkvinner fra Jotunheimen. Med dem kom uro, kraft og noe som lignet skjebne med tunge støvler. Den rolige gullalderen fikk en sprekk. Gudene kunne bygge og smi så mye de ville, men verden var aldri helt trygg. Utenfor gudenes orden fantes jotnene, de gamle kreftene som ikke lot seg rydde pent inn i et guddommelig system.

Modsogne, Durin og skapningene fra jord og stein

Gudene samlet seg igjen for å avgjøre hvem som skulle skape dvergene. Slik kom dvergen Modsogne til, den mektigste av dvergene, og etter ham kom dvergen Durin. Derfra vokste dvergeslektene fram, med navn som Dvalin, Bombur, Gloin, Andvare og mange flere.

Volven ramset opp navn etter navn, som om hun åpnet en gammel slektsbok og nektet å hoppe over noen. Dvergene hørte til i jorden, steinen og fjellet. De var ikke solens folk. De kom fra mørkere steder, men de hadde kunnskap, håndverk og en egen plass i verdensordenen.

Ask og Embla, de første menneskene blir skapt

En dag fant tre guder to skikkelser ved stranden. De het mannen Ask og kvinnen Embla. De fantes, men de levde ikke ordentlig. De hadde ikke ånd, ikke tanke, ikke varme og ikke den livskraften som gjør et menneske til mer enn en kropp.

Da ga gudene dem det de manglet. Guden Odin ga dem ånd. Guden Høne ga dem tanke og forstand. Guden Lodur ga dem farge, utseende og livsvarme. Slik ble menneskene til i Voluspå.

Det er et stille, men stort øyeblikk. Ingen ildstorm. Ingen kamp. Ingen gud som roper «se hva jeg kan!» Bare tre guder som finner to livløse skikkelser og gir dem pust, tanke og varme. Menneskene begynner ikke som konger. De begynner som noen som trenger hjelp til å bli levende.

Yggdrasil, verdenstreet og nornene som styrer skjebnen

Midt i alt sto verdenstreet Yggdrasil, høyt og grønt. Det var ikke et vanlig tre. Yggdrasil bandt verdenene sammen og sto ved Urdarbrønnen, der vann og skjebne møttes. Fra treet falt dugg ned i dalene, og treet sto levende over verdens dype sammenhenger.

Ved treet kom tre mektige kvinner: nornen Urd, nornen Verdande og nornen Skuld. De visste mer enn mennesker og guder. De skar runer, satte lover og bestemte livene til menneskene. Det er her Voluspå virkelig begynner å stramme grepet: Verden er ikke bare skapt, den er også bundet til skjebne.

Gudene kan slåss, planlegge, bygge og skryte. Menneskene kan leve, elske, krangle og late som om de har full kontroll. Men under alt ligger nornene og skjebnen. Det er som om hele verden går på skinner ingen helt klarer å se, bortsett fra volven, som dessverre ser litt for mye.

Odin og Mimes brønn: visdommen som kostet et øye

Volven visste hemmeligheter som selv gudene helst ville holde skjult. Hun visste at Odins øye lå gjemt i Mimes brønn. Jotnen Mime drakk mjød hver morgen av Odins pant. Odin hadde ofret øyet for visdom, og det sier mye om ham. Noen gir bort litt sølv for gode råd. Odin betalte med ansiktet.

Volven visste også at guden Heimdalls lyd, hornet hans, lå skjult under det hellige treet. Hun så høyt og lavt i alle verdener. Da Odin kom til henne, trengte han egentlig ikke forklare så mye. Hun visste hva han ville spørre om før han var ferdig med å se mystisk ut.

Odin ga henne gull og ringer for at hun skulle fortelle mer. Og volven fortalte. Ikke fordi det var hyggelig, men fordi sannheten allerede lå der, tung og uunngåelig.

Gullveig og den første krigen, æser mot vaner

Så fortalte volven om den første store krigen i verden. Den begynte med trollkvinnen Gullveig. Hun ble stukket med spyd og brent i Odins hall. Ikke én gang. Ikke to. Tre ganger ble hun brent, og tre ganger ble hun født på nytt. Det er en ganske tydelig beskjed fra skjebnen: Noen problemer forsvinner ikke bare fordi man setter fyr på dem.

Senere ble hun kalt volven Heid, en spåkvinne som drev med seid og trolldom. Hun var farlig, dragende og knyttet til mørk kunnskap. Gudene samlet seg for å rådslå. Skulle æsene betale bot? Skulle alle gudene dele offer? Stemningen var neppe lett.

Så kastet Odin spydet sitt inn i flokken. Dermed brøt den første krigen ut, krigen mellom æser og vaner. Veggene i Åsgard ble brutt, og vanene, en annen mektig gudeflok, stormet over vollene. Verden hadde fått sin første store konflikt. Det tok altså ikke lang tid fra skapelse og gullbrikker til krig og ødelagte murer.

Guden Tor blir rasende når hellige løfter brytes

Volven fortalte også om svik og brutte avtaler. Noen hadde blandet luften med løgn og lureri. Noen hadde gitt gudinnen Frøya, Ods kvinne, til jotunslekten. Da våknet guden Tor, og ikke på en rolig «la oss snakke om dette»-måte.

Tor var rasende.

Han var ikke kjent for å sitte stille når han hørte om svik. Ifølge Voluspå sitter han sjelden når slikt skjer, og det er lett å se for seg hvorfor. Tor var ikke laget for lange møter, forsiktige formuleringer og diplomatiske smil. Tor var laget for torden, hammer og raske konklusjoner.

Eder ble brutt. Løfter falt. Avtaler som skulle være hellige, ble knust. I Voluspå er dette et tegn på at verden ikke bare trues utenfra av jotner og monstre. Den trues også innenfra, når ord ikke lenger holder og sannhet mister kraften sin.

Balders død varsler Ragnarok

Så kom en av de mørkeste synene i Voluspå. Volven så skjebnen til guden Balder, Odins lyse sønn. Balder var vakker, god og elsket. Han var den typen gud som fikk verden til å virke litt mindre farlig bare ved å finnes.

Men skjebnen hadde funnet et lite våpen.

Ikke en øks. Ikke et sverd. Ikke en ildsprutende drage med dårlig humør. En misteltein.

Den lille mistelteinen ble Balders bane. Guden Hod skjøt, og Balder falt. Gudinnen Frigg gråt i Fensalene over sorgen som rammet Valhall. Balders død var ikke bare en personlig tragedie. Den var et varsel. Når lyset faller, begynner mørket å røre på seg.

I norrøn mytologi er dette et av tegnene på at Ragnarok nærmer seg. Verden har mistet noe rent og godt, og alle later kanskje som om det finnes en vei tilbake. Men volven vet bedre.

Den bundne guden og Sigyns sorg

Volven så guden Loke, den slu og svikefulle urokråken blant gudene. Loke var ikke bare en som skapte små problemer og så uskyldig ut etterpå. Han var en kraft som dro verden mot kaos. I Voluspå ser volven ham bundet, straffet og fanget.

Ved ham sitter gudinnen Sigyn. Hun har ingen stor glede i dette synet. Det er et tungt bilde: Loke bundet, Sigyn ved siden av ham, og likevel føles det ikke som om faren er over. Det føles mer som når noen har lukket døren til et rom der det fortsatt brenner.

Loke er stoppet for en stund, men ikke fjernet fra skjebnen. Når Ragnarok kommer, får han igjen en rolle. Kaoset venter bare på riktig tidspunkt.

Ragnarok i Voluspå: tegnene på verdens undergang begynner

Så begynner varslingen om Ragnarok. Hunden Garm gjøyr foran Gnipaheller. Lenker slites. Ulven Fenre kommer løs. Haner galer i flere verdener: én hos jotnene, én hos gudene og én nede hos Hel. Dette er ikke en frisk morgen med kaffe og arbeidslyst. Dette er verdens verste vekkerklokke.

Volven ser at harde tider kommer. Brødre gir hverandre banesår. Slektninger svikter hverandre. Bånd mellom familie og venner ryker. Det blir øksetid, sverdtid, skjold som klovner, vindtid og ulvetid før verden styrter sammen.

Dette er noe av det mest skremmende i Voluspå. Ragnarok begynner ikke bare med monstre. Det begynner også med at mennesker slutter å holde sammen. Før verden brenner, går tilliten i stykker.

Heimdall og Gjallarhornet: Ragnarok varsles i norrøn mytologi

Når faren ikke lenger kan holdes tilbake, blåser guden Heimdall i Gjallarhornet. Lyden går gjennom verdenene og varsler at slutten er kommet. Det er ikke et lite signal. Det er ikke «kan alle vennligst møte opp». Det er lyden av kosmisk panikk.

Guden Odin taler med Mimes hode for å søke råd. Verdenstreet Yggdrasil skjelver, og det gamle treet stønner. Jotnene bryter løs. Dvergene stønner foran steindørene sine. Æsene samler seg til ting, men denne gangen hjelper det ikke med et vanlig rådsmøte.

Spørsmålet er ikke lenger om gudene kan hindre Ragnarok. Spørsmålet er hvordan de skal møte det de hele tiden har vært på vei mot.

Loke, Naglfar og Surt: kaoskreftene angriper under Ragnarok

Fra øst kommer skipet Naglfar over havet. Ombord er mørke krefter, og guden Loke styrer. Han er ikke lenger bare den bundne bråkmakeren. Nå står han på feil side i verdens siste kamp.

Fra sør kommer ildjotnen Surt med et brennende sverd. Det skinner så sterkt at solen blekner. Fjellene slår mot hverandre, jotunkvinner raser, mennesker haster mot Hel, og himmelen revner. Dette er ikke en kamp man rydder opp etter med en ny mur og litt bedre vakthold. Dette er slutten på den gamle ordenen.

Voluspå gjør Ragnarok voldsomt og visuelt: havet reiser seg, ormer vrir seg, ulver løper, guder samler seg, og ild kommer fra sør. Det er som om alle verdens mareritt har avtalt å møte opp samtidig.

Odin mot Fenrisulven: Valfaders fall i Ragnarok

Midt i Ragnarok møter Odin sin skjebne. Mot ham kommer ulven Fenre, en av de farligste skapningene i norrøn mytologi. Odin er visdommens gud, den mektige Valfader, han som har søkt kunnskap i alle verdener. Men nå hjelper ikke list, runer eller gamle råd nok.

Fenre sluker Odin.

Det er et brutalt øyeblikk. Den største av gudene faller. Han som ville vite alt, kunne likevel ikke unngå det han fikk vite. Det er nesten grusomt passende: Odin søkte sannheten om Ragnarok, og sannheten var at også han skulle dø.

Men Odin blir ikke liggende uhevnet. Guden Vidar, Odins sønn, går fram og dreper ulven. Hevnen er sterk, men den gjør ikke tapet mindre. I Voluspå finnes det seire under Ragnarok, men de kommer alltid med blod, sorg og en pris som er altfor høy.

Tor mot Midgardsormen: den største kampen i Voluspå

Så kommer guden Tor, Midgards beskytter, inn i sin siste store kamp. Mot ham vrir Midgardsormen Jormundgand seg i raseri. Ormen er enorm, giftig og full av hat. Gift og gnister spruter fra gapet hans, og folk flykter fra hjemmene sine.

Tor går rett mot ham.

Det er veldig Tor. Ingen omvei. Ingen lang strategi. Ingen «vi tar dette i neste møte». Bare verdens sterkeste tordengud mot verdens verste orm.

Tor slår til med all sin kraft og dreper Midgardsormen. Men ormens gift tar ham. Tor rekker å gå ni skritt bort fra det døende monsteret før han selv faller. Det er både tragisk og storslått. Tor vinner, men overlever ikke seieren.

Han dør slik han levde i mytene: midt i kampen, rett på fienden, uten å late som om dette ikke kom til å gjøre vondt.

Solen svartner og jorden synker i havet

Etter kampene kommer selve sammenbruddet. Solen svartner. Jorden synker i havet. De klare stjernene forsvinner fra himmelen. Røyk og ild stiger opp, og flammene slikker helt til himmels.

Dette er verdens død.

Alt som begynte med grønn jord og guder som ga navn til tiden, går nå i oppløsning. Midgard, Åsgard, guder, mennesker, fjell, himmel og hav blir dratt inn i Ragnarok. Det er ikke bare en slagmark. Det er hele kosmos som bryter sammen.

Volven ser det, og hun forteller det uten å pynte på det. Verden brenner. Verden synker. Den gamle ordenen er ferdig.

Etter Ragnarok, en ny verden stiger opp fra havet

Men så skjer det utrolige.

Etter brannen, etter giften, etter ulvene og etter at gudene har falt, ser volven en ny jord stige opp av havet. Den er grønn. Fossene faller igjen. En ørn flyr over fjellet og fanger fisk. Åkrene vokser uten å bli sådd.

Verden er ikke den samme, men den er heller ikke borte.

På Idavollen møtes gudene igjen. De taler om den store Midgardsormen og om hendelsene som førte til verdens fall. De husker gamle runer og gamle skjebner. I gresset finner de de underfulle gullbrikkene som gudene hadde i begynnelsen.

Det er som om verden, etter å ha mistet nesten alt, finner igjen et minne fra sin egen barndom.

Balder etter Ragnarok, håp og gjenfødelse

I den nye verden kommer guden Balder tilbake. Også guden Hod er der. De bor sammen i gudenes hellige område. Det er et sterkt øyeblikk, fordi Balder tidligere var tegnet på tapet som varslet mørket. Nå blir han et tegn på at noe kan komme tilbake.

Ondskap og sorg får ikke siste ord. Åkrene vokser. Gudene samles. Det finnes igjen steder å bo, minner å dele og en framtid å gå inn i. Etter Ragnarok er verden renset, men ikke tom.

Volven ser også en sal som skinner vakrere enn solen, tekket med gull på Gimlé. Der skal trofaste mennesker bo og nyte glede i lange tider. Etter alt mørket i fortellingen åpner det seg et lys som ikke virker billig eller enkelt, men fortjent. Det er ikke den gamle gullalderen som bare starter på nytt som om ingenting har skjedd. Det er en ny verden som bærer minnene om den gamle.

Nidhøgg, den mørke dragen ved fortellingens slutt

Helt til slutt ser volven dragen Nidhogg komme flygende nedenfra, fra Nidafjellene. Han er mørk, blek og bærer lik i vingene. Selv etter verdens gjenfødelse finnes det en skygge i synet hennes.

Det gjør slutten mer urolig. Den nye verden er vakker, men Voluspå lar ikke alt bli helt ufarlig. For i norrøn mytologi ligger mørket aldri så langt unna at man kan glemme det for alltid.

Så synker volven tilbake. Hun har sagt det Odin kom for å høre: hvordan verden ble skapt, hvordan gudene skulle falle, hvordan Ragnarok skulle brenne alt ned, og hvordan en grønn jord igjen skulle stige opp av havet.