Odin og Frigg lot sine fosterbarn Agnar og Geirrod dra hjem da våren kom. Geirrod svek broren sin og ble konge. Men da den ukjente vandreren Grimne — egentlig Odin i forkledning — kom til hoffet, lot kongen ham binde mellom to flammer i åtte netter uten mat. Det eneste vennlige møtet kom fra kongens unge sønn. Og da Grimne til slutt begynte å snakke, avslørte han verdenes hemmeligheter — og hvem han virkelig var.
To gutter, en storm og et skjebnesvangert skip
Det begynte med to gutter og en dårlig fisketur.
Kong Raudung hadde to sønner: prinsen Agnar og prinsen Geirrod. Agnar var ti år gammel, Geirrod åtte. En dag rodde de ut for å fiske småfisk alene. Det virket som en god idé helt til vinden bestemte seg for å gjøre noe annet med planene deres.
Stormen drev båten langt ut på havet, og i mørket støtte de mot et ukjent land. Der fant de en liten hytte med et gammelt ektepar. Guttene ble værende hos dem hele vinteren.
Den gamle kvinnen tok seg særlig av Agnar. Den gamle mannen tok seg av Geirrod og lærte ham forskjellige råd og knep. Han virket veldig interessert i den yngste gutten. Litt for interessert, egentlig.
Da våren kom, fikk guttene et skip så de kunne reise hjem. Men før de dro, tok den gamle mannen Geirrod til side og hvisket noe til ham.
Det var ikke et godt tegn.
Da de nærmet seg hjemlandet, sto Geirrod fremst i båten. Han hoppet i land først. Så skjøv han båten ut igjen og ropte til broren:
«Seil du bare dit trollene tar deg!»
Så lot han Agnar drive ut på havet alene.
Det var iskaldt gjort. Men det virket.
Da Geirrod kom hjem, var faren død. Geirrod ble konge og vokste opp til å bli både mektig og kjent. Agnar forsvant ut av historien for en stund, mens lillebroren tok tronen.
Men det var én ting Geirrod aldri forsto:
Den gamle mannen i hytta hadde vært guden Odin i forkledning. Og den gamle kvinnen hadde vært gudinnen Frigg.
Odin og Frigg krangler om sine fosterbarn
Mange år senere satt Odin og Frigg i Lidskjalv, stedet hvor de kunne se ut over alle verdener. Der fikk de øye på fosterbarna sine igjen.
Og det utviklet seg raskt til noe som lignet et ektepar-krangel på guddommelig nivå.
Odin pekte på Agnar og sa:
«Se på fostersønnen din. Han sitter i en hule og får barn med en gyger.»
Frigg svarte kaldt:
«Ja vel? Men fostersønnen din, kong Geirrod, er så gjerrig og ufyselig mot gjester at han nesten ikke tåler å se folk komme til gårds.»
Odin fnøs. Han mente det var løgn.
Frigg svarte i praksis: «Test ham da.»
Det gjorde Odin.
Og slik startet hele katastrofen.
Kong Geirrod fanger den forkledde guden Odin
Frigg sendte tjenestekvinnen Fulla til Geirrod med en advarsel. Hun fortalte at en farlig trollmann hadde kommet til landet. Han var lett å kjenne igjen, sa hun, fordi ingen hunder ville angripe ham.
Det burde kanskje fått Geirrod til å tenke seg om.
Hvis selv hundene ser at dette er en dårlig idé, kan det være smart å roe litt ned.
Men Geirrod gjorde det motsatte.
Han lot mennene sine fange den fremmede. Mannen hadde blå kappe og kalte seg Grimne. Det var bare ett av mange navn Odin brukte når han gikk rundt forkledt og skapte problemer for folk.
Geirrod forhørte ham.
«Hvem er du?»
Ingen svar.
«Hvor kommer du fra?»
Stillhet.
«Hva vil du her?»
Ikke et ord.
Det eneste Geirrod oppnådde, var å bli mer irritert.
Til slutt bestemte han seg for å torturere den fremmede. Han lot Grimne bindes mellom to store ildsteder, der flammene brant tett på kroppen hans.
Der satt Odin.
I åtte netter.
Uten mat.
Uten hjelp.
Bare med ild på begge sider og en konge som tydeligvis hadde hoppet over alt som het grunnleggende gjestfrihet.
Gutten som rakte Odin et drikkehorn
Kong Geirrod hadde en sønn som het prinsen Agnar, oppkalt etter onkelen han hadde sviktet som barn. Gutten var ti år gammel.
Til forskjell fra faren sin hadde han faktisk vett.
Etter åtte netter syntes Agnar synd på den fremmede mannen som satt mellom flammene. Han gikk bort til Grimne med et fullt drikkehorn og sa:
«Far gjør galt som piner en uskyldig mann.»
Det var første vennlige handling Odin hadde opplevd på over en uke.
Odin drakk.
Imens hadde flammene kommet så nær at kappen hans begynte å svi.
Da begynte Grimne å snakke.
Og når Odin først begynner å holde tale om seg selv, gudene og universet, da blir det ikke akkurat kort.
Valhall: hallen med fem hundre dører
Mens Geirrod satt og stirret, begynte Grimne å fortelle om verdenene, hallene og gudene.
Han beskrev Trudheim, landet der guden Tor holder til. Han fortalte om Ydaler, der guden Ull bor, og om Alvheim, som tilhørte guden Frøy.
Så kom han til det mest imponerende av alt:
Valhall.
Grimne beskrev den enorme hallen til Odin med gull, spyd, skjold og brynjer. Der samlet Odin alle krigerne som døde i kamp. Hver dag red de ut for å kjempe. Hver kveld kom de tilbake for å spise, drikke og gjøre det samme på nytt dagen etter.
Det er vanskelig å si om Valhall er paradis eller verdens mest aggressive treningsleir.
Grimne fortalte at hallen hadde hundrevis av dører, så brede at hundrevis av krigere kunne storme ut samtidig når Ragnarok kom.
Over dørene hang ulver og ørner.
Alt hørtes både storslått og litt truende ut.
Akkurat slik Odin liker det.
Yggdrasil, Ratatosk og dragen som aldri sover
Så begynte Grimne å snakke om Yggdrasil, verdenstreet som holder alle verdener sammen.
Han fortalte om de tre røttene som strekker seg ned mot forskjellige verdener: én til Hel, én til rimtussene og én til menneskenes verden.
Han beskrev dyrene som lever rundt treet.
Ekornet Ratatosk løper opp og ned stammen og bærer sladder mellom ørnen i toppen og dragen Nidhogg nede ved røttene. Hele jobben hans er egentlig å sende fornærmelser fram og tilbake og gjøre stemningen verre.
Ratatosk er, kort sagt, verdens første kommentarfelt.
Hjortene gnager på greinene. Ormer kryper rundt røttene. Nidhogg river i treverket nedenfra.
Selv verdens viktigste tre får aldri være i fred.
Gudenes boliger og verden skapt av en død kjempe
Grimne fortsatte å ramse opp gudenes boliger og hemmeligheter.
Han fortalte hvordan guden Heimdall bor i Himinbjorg og drikker god mjød. Hvordan gudinnen Frøya får halvparten av de falne krigerne. Hvordan guden Forsete løser konflikter i hallen Glitne.
Han fortalte om geita Heidrun, som står på Valhall og lager uendelige mengder mjød. Om hjorten Eiktyrne, som drypper vann ned i alle elver.
Han beskrev Odins ravner, Hugin og Munin, som flyr over verden hver dag. Odin innrømmet faktisk at han var redd for at de ikke skulle komme tilbake.
Det sier litt.
Når selv Odin går rundt med katastrofetanker om fuglene sine, er det kanskje ikke rart resten av universet virker nervøst.
Så fortalte han hvordan verden ble laget av kroppen til kjempen Yme: jorden av kjøttet hans, havet av blodet, fjellene av beina og himmelen av hodeskallen.
Det er en ganske voldsom skapelsesfortelling.
Men i norrøn mytologi bygger man tydeligvis ikke verden med små detaljer og forsiktig håndverk.
Man bygger den av en død kjempe.
Grimne begynner å ramse opp navnene sine
Etter hvert begynte Grimne å ramse opp navnene sine.
Og det var mange.
Han het Grimne. Ganglere. Herjan. Hår. Sann. Fjolne. Sigfader. Valfader. Bolverk. Hårbard og flere andre.
Det begynte nesten å høres ut som en mann som prøver å fylle ut alle feltene i et skjema samtidig.
Men det var en grunn til det.
Grimne ville at Geirrod skulle forstå hvem han virkelig hadde torturert.
Dette var ikke en tilfeldig vandrer.
Dette var Odin.
Kongen hadde latt selveste Allfader sitte mellom flammene i åtte netter.
Og Odin var ferdig med å være tålmodig.
Sverdet faller — kongen forstår for sent
Til slutt så Odin rett på kong Geirrod og sa at han hadde mistet Odins vennskap. Han sa også at døden var nær.
Det var omtrent da Geirrod forsto hvor enormt dårlig situasjonen faktisk var.
Kongen sprang opp for å hjelpe Odin bort fra flammene. Men han hadde sverdet liggende over knærne, halvveis ute av sliren. I panikken mistet han grepet.
Sverdet falt.
Geirrod snublet framover.
Og løp rett på sitt eget våpen.
Det ble slutten på kongen.
Odin forsvant straks etterpå, slik han ofte gjør når ting ender dramatisk. Tilbake sto den unge Agnar, gutten som hadde vist vennlighet da ingen andre gjorde det.
Han ble konge etter Geirrod.
Og ingen kunne senere si at Odin ikke hadde gitt ganske tydelige advarsler.